Olav Andreas Moen

Takk for slektsboka du skrev, Olav. Den tror jeg betyr mye for mange. Takk for en fin tale på slektstreffet sommeren for to år siden. Takk for de gangene vi møttes, på Amfi, på Henningfjellet, hos deg og hos meg. Du var et forbilde.

Olav Andreas Moen



Olav Andreas Moen døde 21. November 93 år gammel.

Olav Andreas kan jeg huske fra først på sekstitallet, da familien bodde på Vollan. Han var i sitt ess når han fikk oss ungene med på spill som sjakk, kortspill og krokket. På travle kvelder med mange aktiviteter ved skolen var det enkelt for meg å innta kveldsmaten hos Olav og Inger. Ofte stilte han opp som sjåfør for oss enten det var idrett eller fest.

Senere har han vært min lærer og rektor og en støttende og god kollega i Inderøy kommune.

Olav Andreas var en markant ordfører og skolesjef med meninger som var poengtert, presis og framsynt.

Hans engasjement stoppet slett ikke om han ble pensjonist. Hans skarpe penn var med han til det siste. Olav Andreas sin formuleringsevne var kunnskapsrik, elegant og en fryd å lese. Som pensjonist var Olav Andreas leder for et utvalg som skulle se på muligheter for ny bygdebok i kommunen. For meg ble det en enkel oppgave å være sekretær for utvalget. Prosjektet er i disse dager er fullført langt på veg i tråd med foreslåtte planer.

Da jeg spurte Olav Andreas om å forfatte en kort tekst til en turpost, fikk jeg til svar at han ville ha en mer presis bestilling. Tilbakemeldingen var da at det skulle være 155 ord. Noen timer senere ringte telefonen. Teksten var oversendt og 153 ord var nok.

Olav Andreas sitt engasjement vil bli savnet. Fred over minnet.

Olav Andreas Moen til minne

Onkel Olav døde forrige helg, 93 år gammel. Han gikk lærerskolen sammen med vår far da han tok med seg studie-kameraten til familien oppi Henning og heimgården Moen Øvre (Øver-Moa). Slik starta det for oss. Det var slik de møttes - Olavs yngre søster og vår far. - tidlig på femtitallet. Opp gjennom dette og de neste tiårene var han en kjærlig og støttende onkel som tok seg tid til å bry seg om hvordan vi hadde det. Etter at han giftet seg med tante Inger, kom etterhvert fire unger, gode lekekamerater for oss i oppvekst-årene. Tante Inger mistet vi dessverre altfor tidlig.

Som det renessanse-mennesket han var - belest og bevandret - visste vår onkel mye om det aller meste. Han var kreativ og viste vei i villniset av nye tekniske og mekaniske innretninger som kom langs tiden - men også blant åndelige strømninger og undringer. Han kunne betone, på sin helt unike uanselige og lavmælte måte, ethvert lite skjevt utsagn eller tegn til uegnet adferd. Alltid med et smil på lur - som avslutning. Han lekte med hodene våre, heller det enn rent fysisk. Han var alltid i stand til å vise oss de seneste radio- og TV-modellene og ikke minst bilmodellene. Det het ikke bil, lærte vi. Det het Ford - ihvertfall en periode. Han gikk fundamentalt til verks for å bli kjent med alle bilens hemmeligheter. Å skru samtlige motordeler fra hverandre, smøre dem for så å skru det minste småtteri nennsomt tilbake på rett sted, var ingenting for onkelen vår.

Onkel Olav tok nøkternt for seg i livet. Blant hans få utskeielser husker vi sjakken, fiolinspillet og tobakken - den gang røyking stod for integritet. Disse og kortspill. Aldri av det vulgære slaget, men kloke kortspill. Vi husker de tallrike tier-kveldene både i heimen på Sandvollan og hos oss i Steinkjer. Kjære minner. Onkel Olav holdt også hund en periode. Vi glemmer aldri retrieveren Ranja som vi ungene elsket. Hun og flere ble visst trent opp til blinde-hunder, fikk vi vite - med den beste læreren en kan tenke seg. Lærer var da også det han var i bunn - rektor ved Sandvollan skole, skolesjef i Inderøy og så ordfører da gitt.

Vi var veldig stolte over den høyreiste, mørke og kloke onkelen vår. Vi lyser fred over hans minne.

Aud Eli, Svein Olav, Rakel Helene, Frode og Gisle