Minnetale til mamma
Hvordan oppsummere et liv? Mammas historie. Jeg vil forsøke å si noen ord om hvem mamma var for oss fire søsknene og hvem hun var for meg.
Jeg tar det fra begynnelsen. Som baby sov mamma i en skuff på gammelhuset på Dalbak. Det var krig og trange kår og som presten var inne på så vokste mamma opp uten pappa. Hun ble mobbet og holdt utenfor, men mamma lot seg IKKE dupere- hun var alt for evnerik og ressursterk til det. For det var en slags magi rundt mamma, i det hun lagde sirkus og teater og tryllet frem kostymer fra avlagte Amerikapakker på loftet. Mamma elsket nemlig å kle seg ut og kledde opp både Inger og seg selv før de spradet rundt på byen for å vise seg frem.
Du har i grunnen alltid vært opptatt av klær mamma, likt å pynte deg, Og du var elegant som få.
Mamma instruerte den samme Inger i krimteater, mamma var detektiv og Inger måtte være liket- hver gang!
Etterhvert ble lillesøster Mimmi dratt med på moroa. Det var oppvisning og søstrene sang salmer i vilden sky da Alma og mormor hadde gjester i den lille stua. Og gitaren ble mammas følgesvenn allerede da.
Mamma vokste opp til å bli usedvanlig vakker, med gulgrønne øyne og langt sort glansfullt hår- snarlik Jackie Kennedy i grunn, men vakrere. Og det var Ikke bare, bare å¨være smellvakker med janteloven tredd ned over hodet.
Jeg tror faktisk mamma var en av de peneste jeg visste om. Det var pappa og. Det råeste paret man kunne forestille seg. Og da mamma og pappa dansa swing, sto alle rundt og bare så på.
Men akk så unge og skadeskutte begge to. Det kunne ikke vare.
Når vi bodde sammen i Begnadalen kretset mye av tiden rundt guttas fotball og skihopping OG at mamma løp etter gutta med kleshenger når de var rampete-dvs stort sett hele tiden.
Men vi plukket også bær og gikk uendelig lange skiturer på Reset. Turene våre var det fineste vi som familie hadde sammen, bortsett fra når mamma tok frem gitaren og spilte og sang for oss. Hun var også med og dannet Begnas svar på Ole Ivars, og spilte til dans på lokalet.
Uansett hva vi hadde fore var mammas motto «Vårrå forsiktig no» Kanskje ikke så rart når man bokstavelig talt er født i krigen og tidlig lærte seg at verden var et farlig sted. Men samtidig var mamma full av latter, tull og fjas og kreative innfall som når hun holdt fingerdukkerteater for oss!
Litt senere kommer Svein Egil inn i mammas liv- med lastebilkjøring, bærplukking, elgjakt og sang. De bodde langt inne i Begnadalens skoger og i perioder jeg også. Det var i Svein Egils gedigne garasje at mamma etablerte Uffes frisørsalong
Over mange år flyttet mamma etter ungene sine. Og etterhvert, omkring 1999, flyttet du hjem til Dalbak og det var som om Dalbak og du gikk i ett. I barndomshjemmet falt du endelig til ro og du var stolt som en hane når du tok i mot besøk.
Mamma har alltid klart seg. Og for å klare seg har hun hatt utpreget økonomisk sans. Det var om å gjøre å spare hver krone og benytte seg av alt som var gratis fra tannpirkere til ketchup og små salt og pepperposer.
Selv på uførepensjon var det gjerne mamma som hjalp om noen var i nød. Hun var raus med andre men gjerrig med seg selv.
Mamma elsket også å samle lopper- og hun tok imot alt det som ingen andre ville ha. Til slutt var det ikke plass til å sette fra seg kaffekoppen i stua hennes. Loppemarked har vært den store lidenskapen i mammas liv- ved siden av Bingo- og til slutt fikk hun faktisk sin egen bruktbu på Dalbak, noe Hanne var primus motor for.
Når det gjelder mammas andre lidenskap Bingo, var mamma ustoppelig! Og en gang på vei til Bingo, fikk hun bot, selv om det var 1,5 time igjen før Bingoen starta. Det sier litt. Vi tror hun var rallykjører i sitt tidligere liv, for maken til råtass bak rattet.
Hun hadde forresten minst en lidenskap til- kortspill. Noe jeg tror også alle barnebarna, svigersønner og svigerdøtre- også forhenværende, kan skrive under på. Det gikk i skittekar, nervøs, 500 og casino. Hun var en ræser, vant støtt og kunne holde på i TIMESVIS.. Og var det ingen å spille kort med, gikk det i kabal og i avanserte kryssord-som alltid ble løst.
Og apropo barnebarn,- mamma blir etterhvert mormor og hvilken mormor,-og farmor- morfarmor! Hun var så leken, det gikk i sang, rim og regler. Ride ride ranke, hokkesmolokko og nassin kakk. Hun gikk med stor overbevisning inn i rollen som trollet i bukkene bruse og heksa i Askepott, til Sofia og Klara sin store fryd! Det var som om samværet med barnabarna vakte den magiske jenta i mamma til live.
Som allerede nevnt fikk Mamma 10 barnebarn og 4 oldebarn. Tenk så mange liv du har vært med på å skape mamma. Jeg tror dette var din største stolthet i livet.
Det har vært så mye latter rundt deg, med oss, såvel som med barnebarna, men også med tantungene-May Britt, Bente og Kristin. Særlig hadde Bente og mamma et ekstra spesielt bånd.
Du var utrolig sta Ellinor Røstad, noe vi sannelig fikk merke den siste uka av ditt liv. Vi fikk beskjed om å komme raskt til sykehuset torsdag den 12 oktober. De trodde ikke det var lenge igjen, men neida,- ikke denne dama. Først når vi hadde sittet pal og våket over deg natt og dag 7 dager til ende, tok du farvel. Du var langt på overtid og sykepleierne var mildt sagt overrasket, dette var uvanlig, hun måtte ha et spesielt sterkt hjerte. Ja, du var uvanlig du mamma og med et helt spesielt hjerte.
Mammas største ønske var at vi fire søsknene skulle være samlet med henne mot slutten. Det var i grunnen det du elsket mest av alt- at vi var samlet. Og vi kjente på kjærligheten og gleden over å være sammen-Storpia, Steinedutt, Terterdutten og Litja. I vår hermetiserte tilværelse på sykehusrommet ditt kom vi søsknene, på tross av det som måtte være av ulikheter og uoverstemmelser, nærmere hverandre enn noen gang.
Og kanskje var det, etter to umenneskelige tøffe måneder med sykdom, så godt å ligge der, innhyllet i varme, lys og kjærlighet, at du likesågodt ventet en uke. Du syntes jo vi alltid vi dro for fort. Nå brukte du anledningen til du var blitt god og mett.
Ellinor Kitty var en kontrastenes mester- så nedimellom og så vital. Så sjenert og så utadvendt, så unnvikende og så dominerende. Så sårbar og så sterk!
Når jeg ser for meg mamma, er det hendene jeg ser først. Myke hender. Når hun kilte meg på armen. Å ligge inntil den myke, varme kroppen, snuse inn mamma. Eller når du spilte gitar og vi sang tostemt. Emmet bever og Tyttebæret oppå Tuva.
Og det var når jeg fikk barn at vi virkelig kom nær hverandre igjen mamma. Jeg følte nok tidligere i livet at jeg måtte ta på beskyttelsesdrakt. Vi har nok i perioder hatt beskyttelsesdrakten på begge to.
Jeg har tenkt mye over begrepet ubetinget kjærlighet.
Virkelig forsøkt å åpne opp for den, for igjen og igjen komme i veien med meg selv. Og det er jo slik det er med oss mennesker- vi lengter etter å ta hverandre imot med åpne armer, for så ofte å komme i veien med oss selv.
Men rett innenfor beskyttelsesdrakten har det banket et kraftig hjerte hos oss begge,
i oss alle, som bobler over av kjærlighet. Og alt som har ligget i mellom er da som blåst bort.
Du er lille Heidis store kjærlighet og på samme måte som DU kanskje lå på sykehuset og næret deg på oss, har jeg ligget inntil deg, ernæret meg og gjort meg klar til å slippe tak, slippe fri for godt.
Noen uker før du døde sa du til Hanne at du lengtet slik etter å kunne løpe barbent i sanden.
Nå er du fri mamma og jeg ser deg levende for meg- helt fri mens du løper barbent i den varme myke sanden på en solfylt strand.
Jeg avslutter med Stein Mehrens ord:
Vi er soloppganger som bruker et liv på å løpe inn i solnedgangen.
Vi er øyeblikket, vi er evigheten
Far vel mamma.
️
Vis mer
Vis mindre