Tommy Olsen Gustad

For et år siden – søndag 1. mai 2022 – ble livet snudd på hodet. Bodø Glimt gikk på et begredelig tap mot Molde i cupfinalen. Senere samme kveld fikk Tommy vite at han hadde en svulst i hodet på størrelse med en klinkekule. Det ble ikke den planlagte oppstarten i ny jobb som avdelingsleder med Majors grad på Gardermoen den 2. mai. Etter flere bilder og prøver på Levanger, ble han sendt til St Olavs 4. mai. Nevrokirurgen gjennomførte etter nøye planlegging et inngrep der det ble tatt prøve av svulsten, og væskeflyten i hjernen ble gjenopprettet. Svulsten lå alt for dypt i hjernen til at det var aktuelt å fjerne den. Rundt lunsjtider kom heldigvis beskjed om at operasjonen var vellykket, og Tommy var våken og ville ha besøk. Fredag var han klar for hjemreise. På grunn av ras var E6 stengt. Taxi-turen på hjemveien ble minneverdig. Lørdag 7. mai fikk vi gjennomført yngstemann Eldar sin konfirmasjon på en fin og verdig måte, med Tommy og min familie og gode venner tilstede. Ventetiden for å få svar på biopsien føltes lang. Det måtte mange tester til før man fikk avklart hvilken type det var. Da svaret kom, var det knusende. Diffust midtlinjegliom. Eller et glioblastom. Det verste beistet av dem alle. Prognosen på mellom et halvt til to år fikk vi på en fredag ettermiddag. Men Tommy tok det med fatning – som alltid. Det kan jo gå bra... Behandling med stråling og cellegift i ca 6 uker startet. Han bodde på pasienthotellet på St. Olavs for å kunne bruke kreftene på å trene på pusterommet, og tilbrakte mange ettermiddager og kvelder sammen med søster Helén på tur eller yoga. Ungene kom på overnatting, de gikk på kino, og var ute og spiste. Han klarte å lage en fin tid midt oppi alt. Det som plaget han mest, var at han ikke fikk kjøre hverken bil eller motorsykkelen. I løpet av våren og forsommeren hadde vi fått sluttført avtale om salg av gården – en prosess som vi startet før sykdommen, og vi hadde skrevet kontrakt på nytt hus med innflyttingsdato på nyåret. 11. juli var siste stråling. Videre plan var 5 dager i hver måned med cellegift som tablettkur styrt fra Levanger. I 6 måneder. Altså så vi fram mot 2023 for å bli ferdig med behandling, forhåpentlig kunne kjøre selv igjen og nytt hus på Levanger. Sommerferien gikk til Bergen for planlagt feiring av mor Ruth sin 70 årsdag. Det ble båtliv og tur til Fløyen med Bergen i sol. Fine dager sammen med familien og god stemning. 15. august startet Tommy opp i sin nye jobb. I 100 %. Han hadde gjort seg mye tanker om jobben som avdelingsleder, og hadde mange planer og ønsker for hva han ville gjennomføre. Han reiste til og fra jobb med tog, og gikk ofte opp til basen på Værnes. Hverdagen fant sin rytme. Da Oktober nærmet seg slutten, startet nye symptomer. Til tross for at kontroll-MR tatt i begynnelsen av november viste at svulsten var krympet, var det nok til at ekstra bilder med kontrast ble tatt. På sin egen 50 årsdag 13. desember ble han innkalt og fikk den nedslående beskjeden om at svulsten hadde bredt seg som et teppe inne i hjernen, og at det var årsak til de økende plagene. Cellegiften virket ikke godt nok, og han ble henvist til St. Olavs på nytt. Julen og nyttårshelgen ble feiret på Øver-Gustad, og for siste gang fylte vi opp alle soverom hos oss og hos kårfolket med mor og søsken, svigerinner og onkel-unger. Selv om Tommy sin form var dårlig, var denne samlingen viktig for han. Og vi fikk markert 50 årsdagen hans sammen. I starten på januar ble han inkludert i en studie der man gir en tilleggsmedisin intravenøst for å forsterke effekten av cellegiften. 3 dager hver måned med lege, sykepleier og intravenøs behandling, i tillegg til cellegifttabletter som før. Den umiddelbare effekten av den nye medisinen var at han ble sinnsykt svimmel. Men dette var eneste håp, så det måtte bare stå til. Tommy ble sykemeldt for første gang etter strålingen. Februar kom, og den 20. overtok vi nytt hus. Igjen stilte familie og venner opp. Da mars kom, var vi offisielt flyttet. Med medisiner fikk han dempet noen av symptomene, med formen gikk stadig nedover. Det ble vanskelig å gå uten støtte. Kontrollbilder ble tatt i henhold til forskningsprotokollen. På legetime 28/3 kom beskjeden vi hadde fryktet, men skjønt kunne komme. Behandlingen virket ikke, og svulsten hadde vokst. Cellegiftbehandlingen ble avsluttet. Det var ikke lenge igjen. Tommy informerte sine i løpet av kvelden. Allerede neste morgen kl 6 sto bestekompis Arild på døren. Han hadde kjørt natten gjennom fra Bodø. Søsken og mor kom. Venner kom innom for en klem og en prat. Så plutselig var huset på Levanger fullt av folk til påske. Vi fikk låne gjesterom og madrasser både på Ekne og Høgberget. Rare og vonde dager. Men også fine minner og opplevelsen av å ha familie og venner som støtter opp og står med oss. Vi har blitt omfavnet av varme og omsorg, og vi setter stor pris på alle som har vært der for oss og alle støttende meldinger. Den siste tiden tilbragte Tommy og vi på Staup helsehus på palliativ avdeling. Særlig med tanke på å få god smertelindring var det trygt å ha proffe folk rundt seg. Det ble også et par gode dager med sol og varme som ble tilbragt ute i frisk luft på gode turer i området. Vi fikk faktisk også til et par turer på besøk på Ekne. Dessverre var det bare en vei dette kunne gå. Han rakk å få med seg at Bodø Glimt røk ut av cupen i et begredelig tap mot Lillestrøm onsdag kveld. Etter fredag morgenen fikk vi ikke lenger kontakt med Tommy. Han fikk smertelindring og sov rolig hele dagen. Emma, Eldar, Helén, Arild og jeg sov sammen med han denne natten. Kl 03:44, mens Arild våket over han, trakk Tommy pusten for siste gang. Så ble det stille. Selv om vi har visst at dette ville skje er det ufattelig og tapet er så alt for stort. Alle som kjenner Tommy vil ha sin egen historie. Jeg har aldri møtt noen som han. Utrolig vakker, og hel ved tvers igjennom. Så trygg og så sterk. Alltid høye krav til seg selv og at ting skulle være på stell. Gjorde alltid mer enn forventet. Han var raus og varm og levende. Han skrøt aldri av seg selv, eller hva han hadde gjort. En gentleman til fingerspissene. Tommy var svært direkte, og flere enn meg har nok fått tilbakemeldinger som var vanskelig å svelge. For de traff så godt. Men de var alltid uten baktanker eller vikarierende motiv. Han sa det som han så det, og Tommy var en uhyre skarp-øyd observatør med overblikk som en hauk. Tommy elsket å leve. Han benyttet muligheten for å oppleve noe nytt når han kunne. Han har besøkt over 40 av verdens land og mangler bare Australia og Sør-Amerika av verdensdelene. Det har også gitt han mye glede å følge ungene på cuper, stevner og kamper med styrkeløft og diverse fotball- og håndball-lag. Med sin rungende stemme var han ivrig på sidelinja, og stilte gjerne som bussjåfør. Ungene har hatt pappa som sin store helt, for han fikser alt. Da sykdommen slo til som en snikskytter i natten, hjalp det ikke å være laget av stål. Det har vært som å stå i et leirras der grunnen uten forvarsel forsvinner som suppe under beina. Når du tror det er håp om trygg grunn, kommer en ny bølge bak deg og drar deg ned. Til slutt er det tomt for krefter Vi lyser fred over Tommy sitt minne. Han er høyt elsket og dypt savnet. Det føles meningsløst at han skulle bli tatt fra oss